Racerapport fra Nina Tveten



Tidlig i vår åpnet påmeldingen for en ny fulldistanse i Norge, nemlig Coastman Norway og jeg var ikke sein med å melde meg på da jeg manglet en fulldistanse i år. Jeg hadde håpet på en stappfull konkurranse med 600 deltagere, men på meldingene lot vente på seg. Arrangøren valgte derfor å åpne opp for halvdistanse og stafett også. Totalt var det vel i overkant av 70 deltagere. 35 av dem på fulldistansen.

 

Vi valgte å ta det som en familietur og hele fam. Tveten satt fredags morgen kursen mot Vestlandet.

Det var en lang tur over fjellet, men også en tur gjennom mye flott natur.

 

Vi booket oss inn på Ågotnes hotell, som i første øyekast så utrolig kjedelig ut, men innenfor ble vi møtt av  en utrolig hyggelig kokk. Hun var vennligheten selv og minnet veldig om Borghild på Eidfjord fjell og fjord hotell. Hun passet på at alt var vel og laget i tillegg veldig god mat. Frokosten på race dagen stod hun opp kl 04:00 og laget akkurat det jeg bad om. Det satte vi stor pris på!!

Ved ankomst fredag ettermiddag tuslet vi ned til sjøen slik at jeg kunne teste vannet. Det var utrolig klart, men veldig salt. Det var noe annet enn brakkvannet jeg er vandt til å bade i. Fru Tveten i ukjent farvann er ikke akkurat noen god match, men fikk hvertfall badet litt og kjent på vannet .

Lørdag fikk jeg en liten sykkeltur før  vi satte kursen mot Bergen for litt shopping og da vi kjørte inn mot sentrum kom det iherdig fra minstemann i baksete ” jeg tror jeg har kommet til himmelen”, jøss, skal si han var imponert over vestlandsbyen 😉  Vi kikket på fisketorget og shoppet litt vel mye alle man.  Da kontoen var tom og tiden nærmet seg Pre race møte satte vi kursen tilbake til hotellet.  Jeg rakk å pakke mesteparten til dagen etter før jeg pre race ventet. Det ble litt stress om når pre race var, for det var en del sprikende informasjon om både det ene og det andre i de uilke kanalene arrangørene hadde. Nettsiden, 2 facebooksider, mail og sms samsvarte ikke helt, så håper det var litt vanskelig å henge med på infoen som var litt tilfeldig om man fikk med seg.  Men på pre race var informasjonen klar og tydelig og vi fikk svar på det vi måtte lure på. Til og med ordføreren hadde tatt turen for å ønske oss god tur.  Etter pre race og koselig skravlling med de andre deltagerne var det på tide å gjøre de siste forberedelsene før det var natta.  Været hadde vært en snakkis den siste uken, men vinden så ut til å legge seg stabilt på ca 10 m/s og ingen regn så dette skulle vi takle fint. Jeg sovnet tidlig og hadde satt klokken på 04:00. Da jeg våkent av klokken så regnet det ute og en kikk på yr viste en temperatur dropp og regn på morgenen. Jeg måtte derfor finne frem litt xtra klær, både til før start og til syklingen. Ungene lå på samme rom og sov og jeg listet meg så godt jeg kunne for ikke å vekke de.  Jeg fikk i meg frokosten så bar det avsted til Tjeldstø. Vi var tidlig fremme ved start, men jeg hadde både regnbukse, regnjakke, ull , lue og hansker på meg så det var ikke kaldt. Rigget til utstyret og så var det bare å vente.


Årets deltagere i Coastman.    Bilde av arrangøren.

 


bilde av arrangør

 


bilde av arrangør

Jeg gikk ut i og kjente litt på vannet før start, hmmm,,, det var kaldt tenkte jeg. Kansje jeg burde tatt på neopren sokker allikevel, jaja, for seint å angre nå. Varme bein er ikke viktig og jeg hadde ullsokker til syklingen. Jeg kikket på Christine og vi vekslet noen ord før start.   Så gikk starten og vi var i gang, jeg fikk en god flyt og etter noen hundre meter fant jeg noen bein det var bra å ligge på. Han lå akkurat en knepp raskere enn meg og dermed kunne jeg holde et høyere tempo enn om jeg lå alene, men plutselig fra intet kom det knyttneve fra høyre som smalt inn i kinnet mitt. Den traff  klokkerent og jeg spratt opp. Høflig var eieren av knyttneven og bad fint om undskyldning. Det går fint sa jeg og svømte videre, men nå hadde jeg mistet de gode beina å ligge på.

11863452_1619298308312787_2423541093948504962_n

bilde av arrangør.

 

Jeg pleier vanligvis å svømme ganske rett , men her sleit jeg mer og måtte oftere opp i se enn jeg vanligvis gjør, i tillegg var blåsene små og ute ved vending blåste det godt som gjorde oversikten verre. Jeg pleier ikke få gnagsår i nakken, men pga dette ble det sårt i nakken etterhvert.

 

Da jeg omsider var ferdig med å bade, var jeg småfrossen, men ikke kald på fingrene slik at jeg sleit med å jobbe i T1. Mens jeg kledde på meg kom Christine inn i teltet, jeg slapp alt og brølte JAA! Jeg visste at hun gruet seg til svømmingen og tenkte masse på henne underveis så da ble jeg så glad når hun kom og i tillegg hadde hatt en fin opplevelse.

Ut på sykkel fkk jeg fort flyten og gjorde meg så liten jeg kunne i motvinden og tråkket på i medvinden, etter 6 mil syns jeg at det var litt tungt, men føte at jeg skulle klare å holde intensiteten. De første 2 rundene (9 mil) syklet jeg helt jevnt, men på 3 runden blåste det opp enda mer og da begynte det å ble tyngre i vinden. Broene hadde sterk sidevind og valget av hjul ble plutselig feil. Jeg måtte tviholde på styret og nakken var grusom stiv. Jeg har slitt med nakken i hele år og pga svømmingen ble jeg enda tidligere stiv enn jeg pleier. Jeg blir svimmel og får noe tåkesyn. Må konsentrere meg for å se veien og det er ganske ubehagelig. Hvis jeg ikke får skikk på den nakken til neste år har jeg et problem!!  Etter 12 mil sa beina stopp, bråstopp? Krampene i bakside lår og sete musklatur krampet seg til som om de rottet seg sammen med vinden over broene som holdt på å slå meg overende flere ganger.  Jeg hadde ikke kraft i pedalene og frykten over å blåse i asfalten gjorde meg sint og trist. Jeg lå alene hele turen og hadde ingen å ligge på 10m på. Lite variasjon av frekvens og for spiss vinkel på ankel er lite lurt og dette måtte jeg betale for. Da jeg så Stian komme kjørende å parkere på siste vendig var det stopp, da kom alt eder og galle som hadde bygget seg opp og måtte ut. Jeg stoppet ved bilen hans og snørr og tåren fløyt som en oversvømt kjeller. Fy faen, dette er helt jævlig!!!! Etter sutring og klaging var det greit.Nå var det ute av systemet og jeg kunne sykle de siste milene til T2. der stod Stian og ventet og jeg skiftet til løpetøy. Nå ventet 16 km med stiv kuling midt i mot. Jeg gikk i bakkene og løp på flatene og nedover. Når jeg prøvde å løpe opppover kom krampa tilbake. heldigvis løsnet beina de siste milene. De første 11 km så jeg ikke en kjeft, foruten en hyggelig dame på drikkestasjonen som gav meg cola 😉  Det er ganske kjedelig å løpe alene uten en sjel i sikte, men etter den tiden det tok kom jeg endelig frem til Rong og fikk se folk igjen. Nå var det 3 runder a ca 10,5 km igjen.  Jeg begynte å merke at inntaket av energi hadde vært litt laber og trengte næring. Men ingenting på matstasjonen fristet. Jeg bad om potetgull, men det hadde de ikke, men de snille arrengørene løp og kjøpte og ved neste vendig stod de klare, blide og vennlige med favorittchipsen min.  Jeg prøvde å spise en bar, men det føltes som om jeg spiste en skje tørr havregryn, det var ikke godt.

 

Denne syke broen løp vi over 6 ganger, det blåste så fælt at jeg løp på skrå. For å si det sånn så hadde ikke ungene fått lov til å gå utpå her denne dagen, da de garantert ikke hadde klart å holde seg på beina. De andre deltagerne var xtremt hyggelige og det vanket high five og smil ved nesten alle passeringene. Det ble faktisk en skravlestopp med Vetle da begge hadde behov for å fortelle, synd vi skulle i motsatt retning for vi måtte jo til mål. Da jeg nærmet meg målgang møtte jeg Vetle (min eldste sønn)og han løp siste km med meg og ved mål stod Brage stolt for high five.   Målgang er alltid stas og pizza og cola i hotellsenga var en høydare før det ble natta.

 

Takk for oss Bergen, Tjeldstø og Coastman. Dere gav oss vestlandsvær på sitt verste, men også en vennlighet jeg setter stor pris på.

Følg Nina på http://klarferdigtri.blogg.no/